Tidlig kommunikasjon
Når vi snakker om det tidlige språket til barn, er det vanlig å snakke om hele kommunikasjonen mellom voksne og barn, der språket bare er en del. For babyen er foreldrenes ansikt, med blikk, mimikk og utstråling viktige deler av kommunikasjonen. Likeså bærer stemmens tonefall, tempo og temperatur mye informasjon til barnet. I den første tiden er måten ting blir sagt på mer betydningsfullt enn hva som sies. Den første kommunikasjonen er således en samtale mellom ansikter, der barnet lærer igjennom hva det sanser. Babyen uttrykker seg selv med blikk, smil, gråt og lyder. Det er slik babyen melder sine behov til omgivelsene og tar sin plass i fellesskapet i familien.

Den første samtalen
Når barnet er bortimot 6 måneder begynner det med babling. Barn kan tidlig ta del i en slags samtale med slik babel. Den voksne snakker litt til babyen og babyen svarer med babling og lyder, den snakker da tilbake til den voksne. Den voksne svarer og babyen kan bable tilbake igjen. Denne formen for tidlig kommunikasjon har fått navnet "tur-taking". Dette for å tydeliggjøre at denne kommunikasjonen går det på tur. Den voksen og barnet veksler på å gi og ta i mot i et samspill. Det er mulig for den voksne å stimulere til et slikt samspill med aktiv lytting, oppmuntring og bekreftelse på barnets uttrykk. Barnet må få den tiden det trenger til å uttrykke seg før den voksne snakker tilbake, og det er gjennom positiv mimikk og blikk-kontakt den voksne bekrefter, oppmuntrer og støtter barnets uttrykk og deltagelse i denne tidlige samtalen. Det er jo helt greit å snakke litt babel med babyer, men babyer har også behov for vanlig prat.
Babyer samler informasjon fra omgivelsene sine for å forstå verden, seg selv og andre og det er gjennom ordenes gjentagende tilbakevending at barnet lærer seg språket, ordene og deres betydning.

Generell tidlig språkutvikling
Rundt 1 års alderen begynner barnet å sette ord på omgivelsene sine. Noen kan raskt si en del ord og andre uttrykker seg først med lyder før de skiller ut lyder og former ord. 1-åringen vil gjerne vite hva ting heter, de peker rundt seg og uttrykker lyder i ønske om å få høre hva ting heter. Når den voksne sier ordet, imiterer barnet lyden, og den voksne bekrefter med gjentagelse av ordet og bekrefter således barnets uttrykk. En del barn vil høre det samme ordet om igjen og om igjen før de selv greier å uttrykke det. Når foreldrene gjentar, lærer barnet språket og bygger opp et indre ordforråd.

Den generelle språkutviklingen frem til 3-års alder kjennetegnes av at den er veldig forskjellig fra barn til barn. Det er normalt at det er store variasjoner i de språklige ferdighetene som kommer til uttrykk i denne alderen. Det er vanlig å si at at en 1-årig snakker i ett-ordsetninger, og en 2-åring i to-ordssetninger. Mange 2-åringer kan snakke mye og bruker både to- og tre-ordssetninger, mens en annen 2-åring snakker lite og heller samler på ord frem til 3-års alder og begynner først da å snakke, gjerne både mye og variert. Det er store forskjeller i barns uttale i denne alderen. De fleste utrykker seg i ulike variasjoner av et barnespråk, der ikke alle lydene er på plass, men det finnes også barn som snakker med helt riktig uttale. De fleste barn kommuniserer godt med omgivelsene sine når de er blitt 3 år. De forstår og gjør seg selv forstått. Et barns ordforråd rommer alltid mer enn det som kommer til uttrykk i det aktive språket. Det passive ordforrådet sørger for at barnet forstår mer enn det selv kan uttrykke. I hele barndommen og oppveksten har barn et slik passivt ordforråd.